La ugresset gro

(fritt etter andakt i VL og LP fredag 4.febr)

Teksten handler om en jordeier som sådde godt korn i åkeren sin. Men i ly av nattens mulm og mørke, kom hans fiende og sådde ugress i åkeren. Til gårdsarbeidernes fortvilelse spirte ugresset omkapp med hveten. Tjeneren ville gå i gang å luke, men jordeieren stoppet dem. Lukingen ville komme til å gå utover hveten også. Alt måtte få vokse sammen til høsten. Først da var det tid for sortering.

Assosiasjoner kan fort gå til skaperen da han lot mennesket forme i hagen sin, da alt var såre godt. Men det onde var til stede som en mulighet, i og med menneskets frie vilje. Den ble benyttet mot Guds gode vilje, som han hadde forkynt mennesket. Dermed startet ugresset å vokse sammen med hveten, og de ble raskt mer og mer uatskillelige.

Gud gjorde et forsøk på å luke vekk alt det onde ved syndflommen, da bare en familie og representative dyr overlevde. Etter det lovte Gud at han ikke skulle gjøre det igjen - "for menneskehjertets tanker er onde helt fra ungdommen av". Det nytter ikke å skille det onde fra det gode, før hele skaperverket bringes til opphør. At Gud lar det fortsette kommer vel av at han ønsker at flest mulig skal omvende seg fra ondt til godt. Det er fordi han elsker mennesket høyere enn han hater deres onde gjerninger.

Da skaperen steg ned og ble menneske, ba han oss elske til og med våre fiender. Guds selvpålagte løfte fra Noahs tid står fortsatt ved lag, heldigvis. For hveten og ugresset er like uatskillelige i dag, som på Noahs tid. Vi har begge deler i oss, det vet de fleste rimelig vel. Det faller kanskje litt ulikt ut hvordan det kommer til uttrykk. Det kan gjøre at vi havner på ulike nivåer i samfunnet, men mennesket er fortsatt en sammensetning av godt og ondt.

Beskjeden fra Jesus er at det er ikke en oppgave for Guds tjenestefolk å fullbyrde Guds dom over gudløse mennesker rundt dem. Verdensdommen skal overlates til Gud. Hvis disiplene trekker grensen, vil de så altfor lett ramme noen som ikke skulle rammes.

Dette har også anvendelse for våre dager, i den grad vi ser det samme skje i dag. Dommen hører Gud til. La virkeligheten være så mangfoldig som den er. Vær ikke så opptatt av å sette grenser og stemple den ene og den andre som utenfor. Pøs på med det gode. Overlat så saken til Gud, som i sin tid vil la engler skille det gode fra det onde.

La ugresset gro: Strategien virker dristig. Noen vil si uansvarlig. Da er det godt å minne hverandre i mellomtiden på at Gud ikke bare er innhøstingens Herre, men en Gud som ser til oss hele tiden. Gud gir oss sol og regn, mat og drikke så vi ikke bukker under for det destruktive, men kan vokse fritt og bli sterke og Gud er selv opphavet til strategien. Det hører til troens vågestykke å forholde seg tillitsfullt til denne dristigheten i praksis. Dagen da Menneskesønnen kommer for å plukke sine aks kommer, når vi ikke tenker det.

Bønn:

Herre Gud, himmelske Far, vi takker deg fordi du har sådd Ordet i våre hjerter. Hjelp oss ved din Hellige Ånd å stå mot fiendens listige angrep og ta vare på Ordet. La oss slik bære frukt for ditt rike, ved din Sønn Jesus Kristus, vår Herre, som med deg og Den Hellige Ånd lever og råder. Én sann Gud fra evighet til evighet. Amen.